Fant denne og må bare dele den med dere :)
Verdens mest berømte orgel-tema, tipper jeg. Fra 1967.
Ganske uskyldig ungdom, spør du meg.
Legg merke til folka som danser i salen.Dette var rock'n roll den gang.Og foreldregenerasjonen raste mot denne forferdelige nye musikken....
søndag 14. juni 2009
Hvorfor blir noen så mye bedre å spille piano enn andre?
Det er ikke tvil: Det er stor forskjell på folk. Også pianoelever! "Slik er'e bare", som en viss mann sier.
Men er det det?
Er det slik at enten blir du god å spille piano, eller så er det håpløst, bare å gi opp liksom?
Hør her: Jeg har hatt noen hundre pianoelever opp igjennom årene. Noen har blitt veldig gode, andre har det liksom ikke blitt noe særlig greie på.
Finnes det noe fellestrekk for dem som det ikke blei noe greie på? Jepp: De øvde ikke.
Finnes det noe fellestrekk for dem som blei veldig gode? Jepp: De øvde, og de øvde hele tida litt mer enn de andre, enkelt og greit.
Jeg har til dags dato aldri møtt noe vidunderbarn á la Mozart, ikke noe geni á la Bach blant elevene mine.
Men jeg treffer stadig vekk disse som har bestemt seg for å bli så gode som mulig. Disse som legger inn ekstra øvingsøkter. Disse som har bestemt seg for at ingen spillelekse er kjedelig eller fryktelig vanskelig (selv om leksene kan være begge deler), men som går på med krum hals, ikke gir seg.
De blir flinke, flinkere enn de andre.
Er ikke det bra da? At det lønner seg å jobbe, at øvelse fortsatt gjør mester?
Jeg så et intervju med Jon Arne Riise en gang. En norsk fotballspiller med større internasjonal suksess enn de fleste kan drømme om... Når han gikk på videregående og spilte på Ålesund, sto han opp så tidlig at han rakk ei øvingsøkt med egentrening før han gikk på skolen, altså når de fleste andre unge, lovende fotballspillere fortsatt lå og sov...
Her la han grunnlaget som etter hvert gjorde ham til spilleren som spilte på Liverpool, Roma...
Dette er en hemmelighet uansett hva du vil bli god på. Arbeid, legg ressurser inn i det, prioriter, ikke gi deg....
Men har ikke evner og anlegg noe å si da? Jo da, helt sikkert. Tror ikke jeg hadde havna på Barcelona selv om jeg sto opp kl. 4 på morran for å ha egentrening med fotballen...
Tror heller ikke at alle som øver ekstra mye på å spille piano ender opp i verdenstoppen.
Men det handler om å bli så god som man har forutsetninger for å bli.
Jeg har sett mange elever som aldri nådde det potensialet som evner og anlegg hadde gitt dem. De la rett og slett for lite tid og ressurser inn i det å spille piano.
Ikke noe galt i det. Men hvis målet var å bli så god å spille piano som mulig....?
Det er en kombinasjon mellom interesse for piano, det å spille piano og ønske om å lære det.
Derfor måler jeg ofte potensialet til en elev utfra hvor stor interesse eleven har for å lære å spille piano. Mer enn utfra hvilke anlegg eleven har.
Hvis interessen er der, og eleven blir oppmuntret til å øve, slår anlegg og evner ut i full blomst etter hvert. Og da kommer det gjerne fram anlegg som til å begynne med var skjult.
Så derfor:
Vil du bli god å spille piano? Så god som overhodet mulig?
Hvem hindrer deg i det da, bortsett fra du selv!
Lykke til!
www.pianospot.no
Nå har jeg forresten registrert meg på Bloggurat.
Men er det det?
Er det slik at enten blir du god å spille piano, eller så er det håpløst, bare å gi opp liksom?
Hør her: Jeg har hatt noen hundre pianoelever opp igjennom årene. Noen har blitt veldig gode, andre har det liksom ikke blitt noe særlig greie på.
Finnes det noe fellestrekk for dem som det ikke blei noe greie på? Jepp: De øvde ikke.
Finnes det noe fellestrekk for dem som blei veldig gode? Jepp: De øvde, og de øvde hele tida litt mer enn de andre, enkelt og greit.
Jeg har til dags dato aldri møtt noe vidunderbarn á la Mozart, ikke noe geni á la Bach blant elevene mine.
Men jeg treffer stadig vekk disse som har bestemt seg for å bli så gode som mulig. Disse som legger inn ekstra øvingsøkter. Disse som har bestemt seg for at ingen spillelekse er kjedelig eller fryktelig vanskelig (selv om leksene kan være begge deler), men som går på med krum hals, ikke gir seg.
De blir flinke, flinkere enn de andre.
Er ikke det bra da? At det lønner seg å jobbe, at øvelse fortsatt gjør mester?
Jeg så et intervju med Jon Arne Riise en gang. En norsk fotballspiller med større internasjonal suksess enn de fleste kan drømme om... Når han gikk på videregående og spilte på Ålesund, sto han opp så tidlig at han rakk ei øvingsøkt med egentrening før han gikk på skolen, altså når de fleste andre unge, lovende fotballspillere fortsatt lå og sov...
Her la han grunnlaget som etter hvert gjorde ham til spilleren som spilte på Liverpool, Roma...
Dette er en hemmelighet uansett hva du vil bli god på. Arbeid, legg ressurser inn i det, prioriter, ikke gi deg....
Men har ikke evner og anlegg noe å si da? Jo da, helt sikkert. Tror ikke jeg hadde havna på Barcelona selv om jeg sto opp kl. 4 på morran for å ha egentrening med fotballen...
Tror heller ikke at alle som øver ekstra mye på å spille piano ender opp i verdenstoppen.
Men det handler om å bli så god som man har forutsetninger for å bli.
Jeg har sett mange elever som aldri nådde det potensialet som evner og anlegg hadde gitt dem. De la rett og slett for lite tid og ressurser inn i det å spille piano.
Ikke noe galt i det. Men hvis målet var å bli så god å spille piano som mulig....?
Det er en kombinasjon mellom interesse for piano, det å spille piano og ønske om å lære det.
Derfor måler jeg ofte potensialet til en elev utfra hvor stor interesse eleven har for å lære å spille piano. Mer enn utfra hvilke anlegg eleven har.
Hvis interessen er der, og eleven blir oppmuntret til å øve, slår anlegg og evner ut i full blomst etter hvert. Og da kommer det gjerne fram anlegg som til å begynne med var skjult.
Så derfor:
Vil du bli god å spille piano? Så god som overhodet mulig?
Hvem hindrer deg i det da, bortsett fra du selv!
Lykke til!
www.pianospot.no
Nå har jeg forresten registrert meg på Bloggurat.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
